Velkommen til del to av fem i vår serie om stemmekvaliteter. Vi tar for oss begreper man som sanger ofte hører nevnt, men som man kanskje ikke egentlig vet hva betyr bestandig. For hver del tar vi opp fire- fem begrep. Vi forsøker å forklare hva de betyr og hvor de kommer fra. Så langt det er mulig legger vi også med lytteeksempler, som kan gi et litet bilde av hvordan det kan høres ut.

I dag skal vi prate om to begrep som har sneket seg inn i sangeres hverdag de seneste 10-15 årene. Begrepene vi skal snakke om er belting og twang. Både belting og twang er låneord fra engelsken.  «Belting» kan oversettes med «gauling» eller «roping», mens «twang» egentlig refererer til en teknikk man bruker på strenginstrumenter, fremst gitar, for å produsere en skarp, vibrerende tone. Vi skal ta for oss hvordan disse begrepene egentlig brukes. Vi kommer til å gå mer i detalj om hvordan man produserer disse lydene i kommende innlegg.

Belting

Belting er kanskje et av de mest misforståtte og misbrukte begrep som finnes. Belting er en roplignende stemmekvalitet som er svært lydsterk, og som benyttes i mange forskjellige stilarter fra gospel til rock og til og med opera!

Tidligere har mange tradisjonalistiske sangpedagoger hevdet at det er skadelig å belte. Men alt ettersom at man har fått mer og mer forskning på belt, har man etterhvert begynt å innse at belting i seg ikke nødvendigvis er skadelig. Beltingens stesøster «brystklang i høyden» derimot er skurken i denne historien. La meg forklare nærmere.

Roplignende lyder i sang finnes i svært mange forskjellige kulturer og stilarter. Siden 1970-tallet har forskere forøkt å definere denne typen av sang, belting, gjennom å studere sangere som synger med denne kvaliteten. Og det man har kommet fram til er at en stabilt utført beltingklang skiller seg fra «brystklang i høyden» på flere forskjellige nivåer i stemmeapparatet.

Det er flere fysiologiske forskjeller som er veldig viktige for at man skal lykkes med den lydsterke stemmekvaliteten belting. Og for en sanger som aldri har beltet før, kan det bli en ganske spesiell opplevelse! Mange føler at de ikke kjenner igjen sin egen stemme når de belter, og blir overrasket over hvor mye lyd som faktisk kommer ut.

Det begynner å nærme seg konsensus om hvilke elementer belting består av, og at det skiller seg klart fra andre stemmekvaliteter. Som tidligere nevnt, kommer vi til å skrive andre innlegg som går mer i dypet av beltingkvaliteten.

 Twang

Twang er også en av de lydene som blir omtalt av mange – men som kan innebære en viss risiko å utføre, dersom man ikke vet hvordan det skal gjøres riktig.

Twang er en skarp, nasal, metallaktig lyd som finnes overalt i naturen! Tenk på en hest som knegger, en and som kvakker eller en ape som skriker. Det er twang i de lydene vi lager som små barn og erter hverandre – «næ-næ-næ-næ-næ-næ», og en del språk og dialekter har mer twang enn andre. Tenk på hvordan en Sørstatsamerikaner prater, eller på Sunnmørsdialekter.

Til tross for at twang til tider kan høres nasal ut – gjøres den store jobben et helt annet sted enn i nesa. Twang oppstår fremst gjennom at vi jobber med en lukkemuskel helt øverst i strupehodet. Akkurat som med belting, så finnes det mange som bruker begrepet – men på litt forskjellige måter. Noen mener at twang bare definerer en sangstil benyttet av country- og bluegrassangere, mens andre definerer twang gjennom fysiologiske forklaringer.

Grunnen til at vi i det hele tatt prater så mye om twang, er at det er et redskap som hjelper oss både med sterkere volum, utjevning av stemmeoverganger, toneplassering og til og med teksting.

Vi håper at det var noe oppklarende, og at neste gang noen slenger begrepene ut i luften, kan du være mer trygg på hva det er snakk om! Til slutt kommer et litet tips om hvordan man kan benytte seg av twang når man øver.

Øvelse:

Som sanger må man av og til anpasse seg til en toneart man ikke er komfortabel med, det kan være fordi man skal synge med et storband, man må forholde seg til en originaltoneart, eller kanskje stepper man inn som vikar på kort varsel. I alle de tilfellene er det bra å være fleksibel med stemmen. Og i disse tilfellene kan twang være til stor hjelp.

Jeg har sunget inn «It´s a long way to Tipperary» i en for meg litt ukomfortabel toneart.  I de første taktene lar jeg stemmen knekke der den «føler for det», dermed blir det ulikt i styrke, det tynnes ut i toppen, og blir sterkere i bunnen. Dette er en ganske vanlig måte å synge på når man blir stilt ovenfor feil toneart. Men ved hjelp av litt twang kan man jevne ut tonekvaliteten, og få til den samme styrken både opp og nede. I de neste taktene synger jeg i tilnærmelsesvis «ren» twang, det låter nasalt og ikke særlig vakkert, men man kan på den måten lete etter de tonene som kan «twanges til». I den siste delen av låten tar jeg med meg twangen inn i de andre stemmekvalitetene, og blander dem slik at både lydstyrken og klangen blir jevnet ut. På den måten kan man komme forbi et- par problemer vi som sangere blir stilt ovenfor.

Lykke til med toneutjevningen!